Sykling og trafikk.

Jeg var i begynnelsen veldig forsiktig, og nærmest redd i trafikken. Det var jo mange biler, farten var tildels stor, veiene var smale og svingete. Jeg tenkte at jeg skal i hvertfall ikke sykle etter mørkets frembrudd. Jeg holdt meg godt ut til siden, for å ikke være til for mye hinder, men skjønte etterhvert at i siena gjelder desamme prinsippene som i bergen. Ta plass i trafikken! Vær tydelig, hold god avstand fra veikanten (som dessuten kan være glatt). Da unngår en å bli skviset ut av rundkjøringen ved første vei mot høyre f.eks. Det viste seg at de fleste bilistene var langt mer hensynsfulle mot syklister enn hva en opplever i bergen. (De tenkte vel: En syklist? Han må være gal! Her må en bare ta det piano.)
Erfaringen var også at å sykle i mørket gikk også bra. (En må ha gode lys foran og bak selvsagt) Da var de om mulig enda mer hensynsfulle. Men det var til tider nærmest umulig å se veibanen, dersom biler kom imot og blendet, uten at det var biler bak deg. Biler bak, var en fordel fordi de opplyser veien bedre. Gatelys fantes det lite av.
Så siste dagen da jeg syklet i morgenrushet, for å levere tilbake sykkelen, hadde jeg god fart, mye bedre enn bilkøen. Kjørte forbi busser og biler. Så kome et lite parti med oppoverbakke, der en varebil bak meg, syntes jeg var i veien. (Det hadde han jo rett i) Han tutet, presset seg forbi, og nærmest avskar meg rett foran meg. Da ble også jeg en smule provosert. La på litt brøddampkraft, og tråkket forbi han på utsiden. La meg så godt ut i veien, så det var helt umulig å kjøre forbi. Han forsvant ettehvert i bakleksen, hadde ikke sjanse å holde følge, stakkar.