Billettkontor episode 2 (siena)

Da jeg skulle kjøpe billett siena-roma, var jeg forberedt på det værste. Gikk til Piazza Gramsci og under jorden. Der kom jeg til et stort fint billettkontor som var helt tomt, utenom ekspeditøren, helt klart en local donna. Jeg spurte om hun kunne være så vennlig å selge meg en enveis billett til Roma dagen etter kl 10. (Jeg prøvde å legge på min nyerhvervede Toscanske dialekt.) Nei det kunne hun ikke. Og pekte mot høyre. En gest jeg kvikkoppfattende oppfattet kvikt som at jeg skulle gå til nabokontoret mot venstre (for meg). Da jeg kom der sank motet: Et knøttlite kontor, betjent av en local bella donna. Smikkfullt av folk. Da ikke alle fikk plass sto resten (nesten halvparten) utenfor glassdøren. Jeg prøvde å tenke ut en plan B: Toget. Jeg gikk inn igjen til damen i det første kontoret, og ba henne høflig å selge meg en billett til ferrata. Det kunne hun ikke, og pekte opp. Så jeg ruslet opp for å finne kontoret. Det fant jeg ikke, så jeg bestemte meg for å i stedet ta en tur på hittegodskontoret for å se om det nå var åpent (Mer om dette senere). En stund senere kom jeg igjen til billetkontor 2, med håp om at det nå var mindre kø. Det stemte. Helt tomt, og låst. Skulle åpne igjen kl 15. Så jeg tok en tur til Bar New York, og helte i meg en cappu. (Italienere er rare (mer om det kommer). Når de unnslipper byens larm ved å gå innenfor en av de mange barene, skulle man tro at larmen ville minke. Men i dette tilfellet hadde de en radio på fullguff med 17KW forsterker. En veldig kul italiensk radiokanal, med en fyr som hadde stemme som en hulk eller noe.)
Jeg gikk tilbake til billettkontor 2 litt før kl 15. Da var det åpnet. 8 personer var der allerede. Og bella donna. Men hun hadde fri til kl 15. Så begynte det møysommelige arbeidet hennes, for å betjene de mange forskjelligartede behovene som kundene måtte ha. Den ene ba om å få byttet et papirak i et annet. Neste ville nok ha en spesiell rabatt fordi han mente han var en meget viktig kunde. Osv. Damen betjente dem på en meget profesjonell måte. Når en kunde prøvde seg med et smil og en liten vittighet, var masken uten tegn til overgivelse. Men så måtte hun ringe et nummer for å få papirfabrikken til å øke produksjonen eller et eller annet sånt, og da både lo hun og la an en kjærlig tone. Så dere kan skjønne dette vare en festlig plass å oppholde seg. Jeg anslå gjennomsnittstiden pr. kunde kunne være ca 4-5 minutter. Men etter 5 kunder, måtte dette anslaget skrus en del opp. Da jeg var nestemann i køen, kom det en eldre pent antrukket mann inn. Tydeligvis hadde han dårlig tid. Han henvendte seg til plenum, og fikk sagt hvor viktig hans ærend var, og med hvilken prioritet betjeninhgen av ham burde være. Han spurte dem hvem som var nestemann i køen. Det ble pekt på min person. Så han henvendte seg til meg på den sjarmerende Siena dialekten, som jeg nå etterhvert er blitt så familiær med. Han ba om at jeg måtte slippe ham foran meg i køen. Jeg tenkte å svare ham på hans eget språk, men kom på at det kanskje også var andre utlendinger tilstede, og at de da ville gå glipp av mitt budskap. Så jeg valgte å svare på engelsk. Jeg sa at det ikke var nok å spørre meg. Du må nok spørre samtlige av oss.
Hans ansiktsuttrykk uttrykte: du har det ikke greit nei. Men flere av de andre ga meg smil og små vink med øyenbryn. Så jeg opfattet meg selv som nokså kul utlending der og da.
Så var det min tur. Før jeg fikk sagt et ord begynte denne mannen å snakke nærmest over seg til donna. Profesjonell som hun var (har jeg nevnt det?) sa hun til ham saklig men bestemt, at han fikk vente på tur, han som alle andre gode medborgere i republikken. Luften gikk litt ut av mannen, og jeg fikk frembrakt mitt ærend. Ny rekord: Betjeningen av min billett, inklusiv klipping av nederste del på billetten, og informasjon om hvor bussen stoppet: to minutter. Jeg betalte med 30 Euro. 30-22 er 8. Nei 3. Jeg fikk 3 euro tilbake. Jeg så på henne, og sa at hun nok hadde gjort feil. Hun beklaget, og ga meg en femmer til. Jeg gikk ut lett til bens, sa ciao og vinket til damene i køen, som smilte og vinket tilbake. (Iallfall en av dem)