Hittegods

Jeg gikk til politiet (Carabinos) og rapporterte min stjålne lommebok. Var veldig glad for at min datter hjalp meg. Ville vært vanskelig uten noe felles språk. Neste uken prøvde jeg å finne ut hvor hittegodskontoret var. Det kan jo tenkes at en tyv ville slenge fra seg lommeboken, når han hadde tatt 'sitt'. Kontoret var på nedsiden av politihuset (Polizia Municipale) bak en solid gitterport. Åpningstidene sto på et skilt. Mandag fra kl 10.00. Men kl 10.30 ga jeg opp. Ennå ikke åpnet. Var sporadisk forbi noen av de senere dagene, men da var det også stengt. Jeg snakket også med andre fortvilte, som var i lignende ærend. Når de spurte hvor kontoret var, kunne jeg (litt stolt) vise hvor lommekjent jeg var. Så en vakker dag, skjønte jeg at noe var 'galt'. Porten var åpen! Jeg låste sykkelen, skjønt det nok var knapt nødvendig i Siena, og gikk inn i noe som så ut som en garasje. Politimannen måtte et nødvendig ærend, og ba meg vente, og geleidet meg så inn på hans overfyllte, trange kontor. Jeg fikk forklart at jeg så etter en lommebok. På bordet foran meg lå det mange av dem. Er det en av disse? Han så gjennom loggen sin, og konstaterte at min nok ikke var kommet inn. Han tok kopi av passet mitt, og spurte om jeg hadde et telefonnummer han kunne ringe. Jeg skrev det opp, og han prøvde straks å ringe. Det viste seg at hans telefon ikke kunne ringe utenlandsnumre. Jeg fortalte at jeg hadde en datter som hadde italiensk nummer, og ga han dette. Han prøvde straks å ringe. Jeg skjønte det var nytteløst å prøve å forklare at hun studerte, og kanskje var midt i en forelesning. En dame på tråden. Myndig stemme: Det er politiet. Så rakk han apparatet til meg. Damen i andre enden var ikke min datter, men en local. Og hun kjente ikke min datter. Både jeg og politimannen konkluderte hver for oss, at det var feil nummer. Men han mente at jeg hadde gitt han feil. For å overbevise han, viste jeg nummeret i min egen telefonliste. Han ringte da straks fra min telefon. Håpte på at hun ikke fikk sjokk (Pronto! Polizia Municipale!). Han ble vel fornøyd da damen kunne gjøre rede for seg på hans språk, at hun studerte og bodde i Siena. Jeg takket for meg, vel vitende at saken er i de beste hender.

Sykling og trafikk.

Jeg var i begynnelsen veldig forsiktig, og nærmest redd i trafikken. Det var jo mange biler, farten var tildels stor, veiene var smale og svingete. Jeg tenkte at jeg skal i hvertfall ikke sykle etter mørkets frembrudd. Jeg holdt meg godt ut til siden, for å ikke være til for mye hinder, men skjønte etterhvert at i siena gjelder desamme prinsippene som i bergen. Ta plass i trafikken! Vær tydelig, hold god avstand fra veikanten (som dessuten kan være glatt). Da unngår en å bli skviset ut av rundkjøringen ved første vei mot høyre f.eks. Det viste seg at de fleste bilistene var langt mer hensynsfulle mot syklister enn hva en opplever i bergen. (De tenkte vel: En syklist? Han må være gal! Her må en bare ta det piano.)
Erfaringen var også at å sykle i mørket gikk også bra. (En må ha gode lys foran og bak selvsagt) Da var de om mulig enda mer hensynsfulle. Men det var til tider nærmest umulig å se veibanen, dersom biler kom imot og blendet, uten at det var biler bak deg. Biler bak, var en fordel fordi de opplyser veien bedre. Gatelys fantes det lite av.
Så siste dagen da jeg syklet i morgenrushet, for å levere tilbake sykkelen, hadde jeg god fart, mye bedre enn bilkøen. Kjørte forbi busser og biler. Så kome et lite parti med oppoverbakke, der en varebil bak meg, syntes jeg var i veien. (Det hadde han jo rett i) Han tutet, presset seg forbi, og nærmest avskar meg rett foran meg. Da ble også jeg en smule provosert. La på litt brøddampkraft, og tråkket forbi han på utsiden. La meg så godt ut i veien, så det var helt umulig å kjøre forbi. Han forsvant ettehvert i bakleksen, hadde ikke sjanse å holde følge, stakkar.

Billettkontor episode 2 (siena)

Da jeg skulle kjøpe billett siena-roma, var jeg forberedt på det værste. Gikk til Piazza Gramsci og under jorden. Der kom jeg til et stort fint billettkontor som var helt tomt, utenom ekspeditøren, helt klart en local donna. Jeg spurte om hun kunne være så vennlig å selge meg en enveis billett til Roma dagen etter kl 10. (Jeg prøvde å legge på min nyerhvervede Toscanske dialekt.) Nei det kunne hun ikke. Og pekte mot høyre. En gest jeg kvikkoppfattende oppfattet kvikt som at jeg skulle gå til nabokontoret mot venstre (for meg). Da jeg kom der sank motet: Et knøttlite kontor, betjent av en local bella donna. Smikkfullt av folk. Da ikke alle fikk plass sto resten (nesten halvparten) utenfor glassdøren. Jeg prøvde å tenke ut en plan B: Toget. Jeg gikk inn igjen til damen i det første kontoret, og ba henne høflig å selge meg en billett til ferrata. Det kunne hun ikke, og pekte opp. Så jeg ruslet opp for å finne kontoret. Det fant jeg ikke, så jeg bestemte meg for å i stedet ta en tur på hittegodskontoret for å se om det nå var åpent (Mer om dette senere). En stund senere kom jeg igjen til billetkontor 2, med håp om at det nå var mindre kø. Det stemte. Helt tomt, og låst. Skulle åpne igjen kl 15. Så jeg tok en tur til Bar New York, og helte i meg en cappu. (Italienere er rare (mer om det kommer). Når de unnslipper byens larm ved å gå innenfor en av de mange barene, skulle man tro at larmen ville minke. Men i dette tilfellet hadde de en radio på fullguff med 17KW forsterker. En veldig kul italiensk radiokanal, med en fyr som hadde stemme som en hulk eller noe.)
Jeg gikk tilbake til billettkontor 2 litt før kl 15. Da var det åpnet. 8 personer var der allerede. Og bella donna. Men hun hadde fri til kl 15. Så begynte det møysommelige arbeidet hennes, for å betjene de mange forskjelligartede behovene som kundene måtte ha. Den ene ba om å få byttet et papirak i et annet. Neste ville nok ha en spesiell rabatt fordi han mente han var en meget viktig kunde. Osv. Damen betjente dem på en meget profesjonell måte. Når en kunde prøvde seg med et smil og en liten vittighet, var masken uten tegn til overgivelse. Men så måtte hun ringe et nummer for å få papirfabrikken til å øke produksjonen eller et eller annet sånt, og da både lo hun og la an en kjærlig tone. Så dere kan skjønne dette vare en festlig plass å oppholde seg. Jeg anslå gjennomsnittstiden pr. kunde kunne være ca 4-5 minutter. Men etter 5 kunder, måtte dette anslaget skrus en del opp. Da jeg var nestemann i køen, kom det en eldre pent antrukket mann inn. Tydeligvis hadde han dårlig tid. Han henvendte seg til plenum, og fikk sagt hvor viktig hans ærend var, og med hvilken prioritet betjeninhgen av ham burde være. Han spurte dem hvem som var nestemann i køen. Det ble pekt på min person. Så han henvendte seg til meg på den sjarmerende Siena dialekten, som jeg nå etterhvert er blitt så familiær med. Han ba om at jeg måtte slippe ham foran meg i køen. Jeg tenkte å svare ham på hans eget språk, men kom på at det kanskje også var andre utlendinger tilstede, og at de da ville gå glipp av mitt budskap. Så jeg valgte å svare på engelsk. Jeg sa at det ikke var nok å spørre meg. Du må nok spørre samtlige av oss.
Hans ansiktsuttrykk uttrykte: du har det ikke greit nei. Men flere av de andre ga meg smil og små vink med øyenbryn. Så jeg opfattet meg selv som nokså kul utlending der og da.
Så var det min tur. Før jeg fikk sagt et ord begynte denne mannen å snakke nærmest over seg til donna. Profesjonell som hun var (har jeg nevnt det?) sa hun til ham saklig men bestemt, at han fikk vente på tur, han som alle andre gode medborgere i republikken. Luften gikk litt ut av mannen, og jeg fikk frembrakt mitt ærend. Ny rekord: Betjeningen av min billett, inklusiv klipping av nederste del på billetten, og informasjon om hvor bussen stoppet: to minutter. Jeg betalte med 30 Euro. 30-22 er 8. Nei 3. Jeg fikk 3 euro tilbake. Jeg så på henne, og sa at hun nok hadde gjort feil. Hun beklaget, og ga meg en femmer til. Jeg gikk ut lett til bens, sa ciao og vinket til damene i køen, som smilte og vinket tilbake. (Iallfall en av dem)

En annen opplevelse var å leie sykkel. Jeg leide den i Via Camollia 206. En liten sykkelbutikk av det gamle slaget. Med hyller og skuffer opp til taket. En beskjeden, hyggelig mann, klargjorde sykkelen. Strammet til alle skruer. Smurte og justerte gir og bremser. Da jeg viste mine spd sandaler, byttet han selvsagt pedalene. Han byttet setet til en mer racet utgave. (Selv om sjansen for å treffe kjentfolk var liten, ville det vært flaut å komme sittende på et bredt "dame" sete). Det hadde seg sånn at jeg kom til å skade ene pedalarmen. Den ble bøyd inn fordi jeg klarte å ramle over sykkelen pga løs grus. Da jeg gjorde hans kollega oppmerksom på dette dagen før jeg skulle levere den tilbake, sa han at det var ikke noe å bry seg om. Heldigvis var han selv tilstede i morges. For skaden ville han ha 15 Euro. (Glad jeg fikk betale for meg) Leie av sykkelen i 8 dager, tok han ukepris for dvs. 50 Euro. Håper de ikke går konkurs.

Da går mitt opphold i Siena mot slutten. Må virkelig si jeg har funnet roen her. Kunne vært 13 dager til.

I morgen drar jeg med buss til Roma. Folk spør hva jeg skal se der.
Jeg har ingen andre planer enn at jeg har booket rom for to netter på Les Artistes. Skal nok gå meg vill i byen. Skal prøve å unngå alle severdighetene. De har jeg jo sett på postkort allikevel. Og hørt beskrevet av andre turister.

Det er et par ting som er litt annerledes enn norge.
Da jeg kom til Roma airport, tok jeg tog til Tiburtina. Der spurte jeg meg fram til busstasjonen. Jeg hadde ruteplan for bussen til Siena, og så det skulle gå en om 25 minutter. Men en kan ikke kjøpe billett på bussen. Det gjøres på billettkontoret. Det var en himla kø foran alle fire lukene. Og hver kunde brukte mange minutter. Så jeg innså at det måtte bli neste buss to timer senere. Nå er jo jeg i den heldige situasjon at ting har ingen hast. Så jeg tenkte at dette er også en opplevelse. En mann i køen foran meg var skikkelig sint. Det virket som at han hadde kjøpt billet til en buss han (og konen) ikke rakk. Ville gjøre om billetten, noe han ikke fikk. Italienere opplever jeg som mer "samstemte" enn nordmenn, i den forstand at en samtale med alle som er i nærheten, er helt naturlig. Han la ut til alle, med store fakter og grimaser. Himlet med øynene. Samtidig ropte han til konen at hun skulle løpe til bussen. Og pekte. Men det var visst feil retning. Da det ble min tur, sa damen at billett til Siena måtte kjøpes i Billettkontor A eller B. Jeg takket, fant kontor A, som virket nokså fullt, gikk derfor videre til B. Studerte damen bak skranken. Hun hadde en skjerm plassert høyt oppe, på skjeve i forhold til der hun satt. Det virket ganske anstrengende. I tillegg kom lyset fra vindet rett inn mot skjermen. Hun utstedte billetter. Fant en saks og klippet av nederste del. Resten fikk kunden. Kun kontant betaling. (Damen i første skranken hadde en annen teknikk: I stedet for saks brukte hun en linjal, og rev av nederste del.) Da min tur opprant, fikk jeg beskjed om at Siena billett måtte jeg kjøpe i kontor A. (Jeg hadde jo også prøvd å studere all evnt. skriftlig informasjon, for om mulig bli opplyst. Ikke med særlig hell). Jeg gikk til billettkontor A. Det hadde to skranker. I den høyre sto det tre menn med pass. Det var mye diskutering, og tiden gikk. Jeg fant ut at jeg fikk gå til venstre skranke. Når det ble min tur, sa mannen at jeg måtte gå til den andre skranken. Så etter fire køer ble jeg eier av billet til siena. Sitteplass nr. 22. (Nåde den som setter seg på feil plas. Da kan det bli mye styr. Det hadde tydelgvis skjedd to ganger på turen frem. Sjåføren stoppet bussen i minst 15 minutter for å ordne opp i det.)

I dag dro jeg til San Gimignano. Været så lovende ut før jeg startet, men dat var kaldt. Tok det skikkelig rolig i nedoverbakkene. Veien var våt. I veikanten var gresset rimet. Stoppet på baren i Montirigone. Frokost: pizza og kaffe. Så kom første haglbygen. Den var heldigvis kort. Jeg fant ut at det var triveligst å ta en del omveier, for å unngå trafikken. Veiene er ganske smale, Jeg ble advart av rommaten til min datter, som sykler. Hun sa at bilene kjører fort, og alt for nære. Stort sett synes jeg bilistene tar hensyn. En skal ikke være skvetten. Halvannenmetersregelen gjelder ikke her. (Gjelder den i Bergen?)  

Det er disse jentene som forer meg med informasjon om historie, økonomi, kunst og arkitektur. Bare så det er sagt. (Vil ikke fremstå som smartass)

Kom inn på ganske hullete grusvei, men det var fredelig og vakkert. Opp og ned stort sett hele tiden. En del av bakkene er ganske bratte, så det letteste giret var godt å ha.
Var glad jeg hadde med ekstra ulltøy, og skoovertrekk utenpå sandalene. Skulle tatt med tykkere hansker. Fant ikke samsvar mellom kart og terreng, så jeg kjørte ganske lange omveier.
Etterhvert ble det ganske utrivelig med vekslende regn og haglbyger. Jeg så biler med tykke lag hagl på taket, og på marken la haglet seg. Så da jeg kom til Bar Pietrafitta, var det riktig passende. De hadde en god varm ovn. To latte med sukker og sjokolade. Sto og tørket meg oppetter ovnen. San Gimignano er en by kjent for sine mange tårn. De forskjellige rikfolkene i byen har opp gjennom tidene konkurrert om  det høyeste tårnet.
I byen fant jeg at Firenze blir hedret med feks navn som Bar Firenze. Tidligere var Siena og Firenze mer jevnbyrdige. Diverse kriger mellom dem avgjorde at Siena måtte underordne seg. Siden tok Roma kontroll i Siena. Det kan en se på alle skulpturene av ulvemor, Romulus og Remus i byen. Nå turde folk å snakke om det slaget der Siena vant over Firenze. Dette feirer de årlig, uten å nevne de slagene de tapte. (kilder: mine to studiner)

Fikk litt tidsnød når jeg skulle tilbake til min lune hule (studenthybelen). Klarte igjen å kjøre meg litt vill, med noen omveier. Folk er veldig vennlige. Fikk hjelp av to godt voksne damer. De prater i vei på sitt språk, som jeg nå heldigvis forstår. I allfall et og annet ord. Skjønte at jeg trengte perfeksjonere uttalen. Den ene skjønne damen skjønte ikke "monterigione" (uttalt rett frem som nordmann), men nå sier jeg med selvfølge "måntirijÅne" med vekt på Å.
Måtte med tungt hjerte sykle forbi et par matstasjoner. Ville rekke hjem innen det blir mørkt. Var litt tom for krefter på slutten. Det ble satt pris på en dusk. Tørre klær. Brød, smør, ost, villsvinpølse, og selvsagt oliven.

Bilder kommer...